«Vår største svakhet er å gi opp. Den sikreste måten å lykkes er alltid å prøve en gang til» (Thomas A. Edison)
Publisert: 07.12.2025
Det ville seg ikke helt denne gangen heller. Jeg kom meg til Lillehammer 350 km fra Trondheim og 90 km lengre enn i fjor. Gråtende måtte jeg stoppe etter 20 timer på sykkelen og gi beskjed til John at kroppen ikke lenger fikset belastningen. Vi bestemte oss der og da for at vi aldri skal forsøke igjen, og at jeg skulle være stolt og fornøyd over det jeg har gjort.
Jeg er ikke den som gir opp så lett, men når kroppen ikke lengre vil hjelper det ikke være aldri s sterk i hodet. Mitt første store mål i dette «nye» livet var å bestige Galdhøpiggen. Første forsøk var i 2011 sammen med familien. Vi skulle gå fra Juvasshytta og i følge over Styggebreen. Vi bodde på den tiden på Bjørkelangen og hadde gått mye og lange turer for å ruste oss for denne ferden.
Det ble et show uten sidestykke, og det var ikke positivt. Vi kan le av det nå, og det er det sikkert mange andre som var til stede som gjør. Jeg var fryktelig sliten da vi ankom breen og bestemte oss for å vente på neste følge slik at jeg fikk hvilt. Vi kom oss etter hvert ut på breen, fanget i tau sammen med flere titalls andre la vi ut på turen over breen. Turen ble tøff for meg, jeg bare falt, snublet, gråt og bannet høylytt fra det styggeste ordforrådet. John var fortvilet over hva vi hadde begitt oss ut på og gikk fra støttende til strengt konfronterende og truende. I alles på hør lekser han meg opp som at; dette har du bedt om så kom deg opp, ligg ikke der å grin, pass munnen din det er unger her, skal aldri gjøre noe sånt igjen. Kom meg gråtende oppover breen og opp steinrøysa før vi kunne koble oss fra følget. Og der satt jeg, vel vitende om at jeg ikke klarte det. Det ligger selvfølgelig til historien at vi kom oss ned igjen, mor og datter uten toppen av Norge.
Siden ble det mer turer og topper som var mer overkommelige, blant annet Besseggen og Gaustadtoppen. Jeg begynte på nye medisiner og den fysiske formen ble bedre og bedre, og jammen var ikke John villig til å prøve Galdhøpiggen på nytt i fjor. Jeg hadde litt mareritt rundt breen, så ferden ble fra Spiterstulen. Det skulle vise seg å være enda mer krevende, men jeg kom til topps på mitt andre forsøk. For en fantastisk tilfredsstillelse det ble, så lenge jeg lever skal jeg ha med meg at jeg har vært på toppen av Norge, uansett hva livet bringer.
Tilbake til helgen som var. Vi hadde en avtale om at dersom en av oss brøt skulle den andre fortsette, så John fortsatte ferden mot Oslo alene. Med den gode formen han er i kjørte han inn vår estimerte tid med 2 timer, og kom i mål i Valhall på 28 timer. Der sto funksjonærene klare og la medaljen om halsen hans mens Joakim, Miriam og jeg klappet ham inn. Da det endelig ble min tur til kyss og klem stoppet John meg, tok av seg medaljen og la den rundt halsen min og sa: «denne får du ikke av Styrkeprøven, men du får den av meg, jeg fullførte bare for å få denne og kunne gi deg den. Uten deg hadde ingenting av dette betydd noe og jeg er så stolt av deg og så glad for at vi gjør dette sammen». Jaja, så ble det mer grining…
Vel hjemme etter en rask dusj var det rett til sengs og en god natts søvn ut på formiddagen. Da vi våknet lå vi der og pratet litt om turen, om det fæle været, om all den fine naturen, den fine opplevelsen sammen og bestemte oss for at vi skal prøve en gang til.
Kommentarer (2)
nEvWjepcYqYRituuQ
04.01.2026 09:40
wECdBkVGkUcgIIFSHMo
QayDHzVjBPWJuXJtbxDcbYL
08.01.2026 15:03
zfmqMrrPDleKeFtBuJhcVa